Historien åpner med at fjerde assisterende vaktmester Donald Duck, får ordre av tredje vaktmester om å polere steinsamlingene. Under støvtørkingen mister Donald en firkantet stein i golvet, og noe utrolig kommer for dagen: den firkantede steinen er et egg!!! Donalds selsomme oppdagelse forbløffer verdens vitenskapsmenn, og får eggprodusentene til å se store økonomiske muligheter.
Andeby Naturvitenskapelige museum utruster en ekspedisjon til Peru for å finne hønsene som legger firkanteggene. Donald og guttene er med som henholdsvis 3.,4.,5., og 6. assistenter. Underveis blir ekspedisjonens hovedkompetanse satt ut av spille, når professor Baltazar von Arkiv, hans assistent Gravesen, og hans assistent igjen, Plagesen, blir satt ut av kubetosis i tarmene; Ole, Dole og Doffen hadde laget en omelett av 100 år gamle firkantegg. Ansvaret for å gjennomføre ekspedisjonen faller derfor på Donald og guttene.
Etter mange skuffelser som inkluderer møter med alskens pussige personer i Andesfjellheimen, treffer Donald og guttene endelig på en gammel svaksynt fjellvandrer, som drar kjensel på firkanteggene. Han beretter historien om den mystiske Tåkedalen. Han husker faren fortelle om en mann som kom ut fra dalen utsultet og forfrossen, uten verdisaker, bare en sekk fylt med firkantede egg. Mannen hadde falt død om på stedet. Illevarslende, legger han til at ingen andre som har gått inn i tåken er kommet ut igjen, men Donald og guttene er utenfor rekkevidde.
Etter hvert som ekspedisjonsmedlemmene forviller seg inn i tåka, sprer frykten seg—de går seg helt vill. Midt i tåkehavet støter de på en vegg. Donald finner et hull, som han og guttene kryper igjennom, bare for å falle ned på andre siden. Under tåken manifesterer det seg en mystisk by, bygget opp av kubiske blokker. Etter hvert som de kommer ned til byen, ser de at alt er firkantet—ingen runde former er å se. Det er nå de får sitt første møte med en urinnvåner. ”På vossevangen der vil eg bu, der veks kløver yver heia. Der går kvar ungkar i blanke sko, og med ein sylvknapp i trøya,” synger den muntre urinnvåneren. Donald og guttene lar seg forbløffe av indianerens språk—så likt og så annleis. Donald henvender seg til gufseplassianeren, og resultatet er at de blir bespist ved en festmiddag. Donald spør kongen om hvorfor folket snakker nynorsk, og lurer på om de har vært i Norge? Kongen kan fortelle at: ”me hev ikkje vore nokon plass! Me hev budd her sidan urtida!” Han legger til at: ”me lærte det av den einaste turisten, me hev havt fyrr—den namngjetne vitskapsmannen professor Tron Dreyerdal frå Voss!” Det viser seg at professoren var på ekspedisjon til Gufseplassen fra 1863 til 1868, og at han tok med noen av eggene, da han dro hjem til Voss.
Firkanteggene er nasjonalretten—den eneste retten—til gufseplassianerne, men høner er det ingen som har hørt om. Befolkningene henter eggene i Eggedalen, hver morgen: ”kvar morgon ligg det ei mengd av dei i graset der!” Donald og guttene drar ut i Eggedalen. Mens de undrer seg over at det ikke finnes spor av høner noe sted, blåser en av guttene en tyggegummiboble, og fester den på noe som tilsynelatende er en stor firkantet stein. Steinen viser seg imidlertid å være ei høne—ei illsint høne, for ikke engang dyrene på Gufseplassen er fortrolige med runde ting. Oppdagelsen av hønsene gjør at Donald og guttene blir alle tiders helter, og utnevnes av kongen til ”Distriktsveterinærar.” Når kongen spør om hvordan guttene fant hønsene, svarer de med å blåse tyggegummibobler. Med utrop som ”runde bobler! For eit brotsverk!” snur de vennligsinnede gufseplassianerne seg mot våre venner, og kongen forklarer at de har forbrutt seg mot den eneste loven på Gufseplassen. Kongen fortsetter: ”de hev brote den einaste lova me hev i Gufseplassen! For eit fælsleg brotsverk!” Donald og guttene kan få amnesti dersom de klarer å blåse firkanta tyggegummibobler innen fem dager. Hvis ikke venter livstidsarbeid i steinbruddet.
Dagene går, og guttene øver på å blåse firkantbobler, uten hell. Samtidig begynner gufseplassianerne å holde høns selv. En bonde bemerker at han ”hev berre slike som kaklar!” hvorpå naboen observerer at hans ”berre seier kykeliky!” og legger til: ”kva er skilnaden, tru?” Ole, Dole og Doffen legger sin elsk på de bløte firkantkyllingene, og det er de som redder våre venner på Dommens dag. Med firkantkyllinger gjemt under genserne, begeistrer de kongen og gufseplassianerne, når de gjør det umulige. I det firkantboblene blåses, gjaller gledesbrølene over tåkehavet. Donald og guttene er fri, men hvordan skal de finne vegen hjem gjennom Tåkedalen?
Under sine vandringer på Gufseplassen kommer de over museum med to utstilte gjenstander: (1) en pidestall med ”Egg datert til år 1000 f.p.f.v” og (2) ”Magisk dings gitt til Kongen av P.F.V.” Den observante leser forstår at forkortelsene P.F.V må bety Professoren fra Voss, og implisitt at hans besøk var av en slik signifikans at det gav opphav til en ny tidsregning, derav f.p.f.v. Den magiske dingsen viser seg å være et kompass; våre venners billett ut av Gufseplassen og Tåkedalen. Kongen går med på gi bort kompasset dersom ”du lærer folket vårt noko som er morosamt.” Donald og nevøene forsvinner atter inn i tåken, og det siste de hører fra Gufseplassen er et firstemt kor, som synger ”dæinse, dæinse, dokka mi.” På ryggen bærer Donald ei kasse med to firkantkyllinger.
Vel hjemme i Andeby studerer vitenskapsmennene firkanthønsene fra Andes med grundighet og iver: kyllingene skal bli stammor og stamfar til en ny superhønserase. Skuffelsen er imidlertid til å ta og føle på når begge kyllingene strekker halsen i været, og galer. Etter fadesen tar Donald og guttene inn på gatekjøkken, hvorpå de blir tilbudt forskjellige eggeretter. Historien avsluttes med full politiutrykning til ”en kafe på hjørnet av Fjongstorget, hvor en liten fyr går amok!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar