- Du blir hva du spiser - En flatispatiologisk drøfting av gufseplassianernes circumfobi.

1.0.        Innledning.

I slutten av januar 2012 oppsto en debatt i Roa Ny-Donaldistiske Samskipnad G.U.F.F.E.N. Debatten dreide seg om ulike forklaringsmodeller til Gufseplassianernes frykt for runde gjenstander, heretter omtalt som circumfobi. Det utkrystalliserte seg ganske tidlig to hovedstandpunkter i spørsmålet: (1) magisterisme: direkte påvirkning fra Professor Tron Dreyerdal hadde størst betydning for Gufseplassianernes circumfobi, eller (2) environmentisme: påvirkning fra omgivelsene hadde mest å si for circumfobien. Denne teksten har to hovedmål. Det første er å redegjøre for de to hovedstandpunktene, og det andre er å lansere strategier for å skape en helhetlig teori. Den mediomagisteriske syntesen er det alternativet som gir størst håp, for en forening av de to teoriene.

2.0.        Definisjoner.

Imaginoempiri: sektoren hvor virkeligheten og tegneseriene til Carl Barks overlapper.

Gufseplassen: imaginoempirisk geografisk lokasjon i Tåkedalen i Andesfjellene i Peru. Eksakte lengde og breddegrader er ikke kjent, men Gufseplassen befinner seg mest sannsynlig innenfor et perimeter av noen hundre kilometer med sentrum i 70 grader vest, og 8 grader sør. Gufseplassen befinner seg dypt nederst i en trang dal, mest sannsynlig i et vulkankrater. Eneste kilder til kunnskap om stedet og befolkningen som bor der, er en historie av Carl Barks og en av Don  Keno Rosa, og refleksjonene over dette kildematerialet av en sertifisert overkikador.

Gufseplassianere: Lokalbefolkningen på Gufseplassen. Befolkningen er lett gjenkjennelig på sine typiske firkantede og kubiske former.

Gufseplassologi (flatispatiologi).

Circumfobi: Gufseplassianernes langt fremskridte avsky for runde gjenstander. Circumfobi er ikke en frykt i klassisk betinget psykologisk forstand, da runde gjenstander ikke vekker angst og depressive reaksjoner hos gufseplassianerne, men snarere forferdelse og skuffelse.

3.0.        Problemstilling.

I denne teksten skal hovedstandpunktene i diskusjonene mellom overkikadorene S.M.I.S.K og S.N.Ø.F.T. fra Roa Ny-Donaldistiske Samskipnad, analyseres med problemstillingen:

           På hvilke måter belyser det environmentistiske standpunktet og det magisteristiske standpunktet spørsmålet om gufseplassiansk anticircumlexologi, og hvilke fellesstrekk kan forene de to hovedstandpunktene til en syntetisk teori.

           

Målsettingen om å forene de to standpunktene til en syntetisk teori, er motivert i (1) et ønske om å oppnå størst mulig innsikt i det gufseplassianske anticircumlexistiske spørsmålet; (2) et ønske om å skape en større teori som kan brukes til å analysere andre tilfeller av kulturer som har lover mot runde gjenstander, og (3) for å oppnå størst mulig harmoni og brorskap under G.U.F.F.E.Ns hovedforhandlinger.

Drøfting

Det magisteristiske synet

Det magisteristiske synet ble første gang lansert av S.N.Ø.F.T. i et blogginnlegg, publisert på G.U.F.F.E.N i januar 2012. S.N.Ø.F.T. framsatte tanken om at gufseplassianerne lærte circumfobien sin av professor Tron Dreyerdal fra Voss da han besøkte Gufseplassen. Dette ståstedet var radikalt, fordi det brøt med den gjengse oppfatningen hos leserne om gufseplassianernes grunnleggende kubiske og statiske livssyn som noe absolutt gitt. Hvis gufseplassianerne fullstendig kunne akkomodere professorens vossamål, hvilke andre av professorens personlighetstrekk hadde de akkomodert? Tilbake sto circumfobien. Lev S. Vygotsky gjorde et stort bidrag til læringsteori, da han lanserte teorien om kognitiv mediering. Vygotsky mente at gjennom interaksjon med kulturen tok mennesket inn tankeverktøy, som totalt reorganiserte tenkningen, og ble til redskaper for tankeprosesser. Språk er det viktigste slike medieringsverktøy, men circumfobi kan også være et kognitivt redskap. Til grunn for S.N.Ø.F.Ts radikale innsikt lå hans grundige forståelse av Vygotskys teori om kognitiv mediering. Albert Banduras begrep vikarierende erfaring kunne forklare hvordan circumfobien kunne overføres fra Dreyerdal til gufseplassianerne. Ved å observere Dreyerdals redsel for runde gjenstander, kunne gufseplassianerne selv bli redde for runde gjenstander. Når gufseplassianerne først hadde lært circumfobien gjennom vikarierende erfaring, oppsto sekundære effekter. Circumfobien ble en del av gufseplassianernes kognitive mediering—innlemmet som en grunnleggende måte å tenke om verden på. Circumfobien førte til en reorganisering av hele tankemåten for lokalbefolkningen. Det hadde to hovedeffekter: (1) Gufseplassianerenes kubiske livsttil ble ekstrem og statisk og (2) den muliggjorde den kollektive avskyreaksjonen da Ole, Dole og Doffen blåste runde tyggegummibobler. Denne hypotesen har dessuten sterk forklaringskraft. (1) Det er helt åpenbart hvorfor Dreyerdal la igjen sitt runde kompass på museet i byen, selv om han åpenbart trengte det for å komme tilbake til Voss, og (2) fjellvandrerens observasjon av Dreyerdal som ”gal,” gir mening. Ingen blir gal av å gå i litt tåke, men en person som er redd for runde former, løper en større risiko for å bli sett på som vel pussig av mennesker uten circumfobiske tendenser. Det magisteriske synet får dessuten den konsekvensen at forbudet mot runde gjenstander ikke fantes på Gufseplassen før Dreyerdal dit. Hvorfor ikke? Fordi det var professoren som inspirerte det gjennom mekanismen vikarierende erfaring. Uavhengig av om forbudet ble innført mens Dreyerdal var på Gufseplassen, eller etter at han hadde dratt, kalles denne konklusjonen  postmagister-anticircumlexisme, fordi den er et resultat av et kognitiv-psykologisk perspektiv på hva som bare kan betegnes som møtet mellom Dreyerdals personlighet og befolkningens. Selvom S.N.Ø.F.Ts magisteriske syn var svært vellykket, skulle det likevel bli urfordret av S.M.I.S.Ks environmentistiske syn.

Det environmentistiske synet

Det environmentistiske synet ble lansert av S.M.I.S.K like etter det magisteristiske synet først oppsto. Selv om det magisteristiske synet hadde stor forklarings- og ordningskraft, pekte S.M.I.S.K på noen grunnleggende punkter i flatispatiologi, som det magisteristiske synet ikke kunne forklare. Kritikken kan i hovedsak oppsummeres i to punkter: (1) Hvis circumfobien hadde blitt innført til gufseplassen av professor Dreyerdal, hvordan kan vi da forklare firkanthønsenes avskyreaksjon, på den runde tyggegummiboblen en av guttene blåste? og (2) hvis Professor Dreyerdal virkelig var circumfob, hvordan kunne han klare å bruke og benytte seg av et rundt kompass hele veien til Gufseplassen?  Jeg skal belyse det første punktet først.

Selv om det ikke fantes en eneste rund gjenstand (med Dreyerdals kompass som det ordspråkelige unntaket) verken på gufseplassen eller i omgivelsene, så gjenkjente firkanthønsene umiddelbart en rund form—guttenes tyggegummiboble—og reagerte med avsky og aggresjon. Vi vet ikke sikkert om Dreyerdal besøkte eggedalen, men hvis han gjorde det, kan vi slutte at han aldri viftet med det runde kompasset sitt i det åpne, ellers ville han, og ikke Donald og guttene, være oppdageren av firkanthønsene. Det gjenstår derfor bare en mulig forklaring på hønsenes circumfobi – den var imprintet. Begrepet imprinting ble lansert på 1930 tallet av Konrad Lorentz, en av grunnleggerne av etologi, vitenskapen om dyrs atferd. Lorentz oppdaget at for eksempel andunger har et vindu like etter klekking, hvor de vil knytte seg til enhver gjenstand som enten beveger seg som, og/eller er omtrent på samme størrelse med andemoren. Slik fikk Lorentz et helt kull andunger til å oppfatte seg som moren, og de fulgte etter ham over alt. En annen etolog, Niko Tinbergen, oppdaget lignende imprintet atferd i en rekke andre dyr. Det environmentistiske synet forutsetter at firkanthøns blir født med circumfobi imprintet—den finnes i et sett med gener. (Darwinisme kan forklare hvordan circumfobien utviklet seg til å havne i genene.) Frykten for det runde er derfor en type atferd som allerede finnes i gufseplassianernes omgivelser, lenge før Dreyerdal ankommer stedet. Spørsmålet er derfor hvordan den genetiske circumfobien overføres fra firkanthøns til gufseplassianer. Svaret må være eggene gufseplassianerne spiser. Da Ole, Dole og Doffen jobbet som byssegutter på båten som tok ekspedisjonen fra Andeby til Peru, laget de av gamle firkantegg, en omelett, som resten av besetningen åt; resultatet var oppsiktsvekkende da legen kunne konstantere kubitosis, firkantede knuter, på tarmene til dem som hadde spist firkantomeletten. Det finnes derfor et protein, eller et prion, i firkantegg som påvirker organismen til den som spiser egget, og som over tid fører til kubiske former og circumfobi i organismer. Som det heter i en kjent reklame på TV: Du blir hva du spiser. Epigenetikk kan vise til mange eksempler på at forhold i omgivelsene, så vel som næringsstoffer, påvirker organismen, både fysiologisk og psykologisk. Det er derfor ikke noe utypisk i at firkantegg kan gjøre folk kubiske og circumfobe.

Det environmentistiske synet trekker i tvil at Dreyerdal hadde langt framskredet circumfobi før han kom til Gufseplassen; at han aktivt benyttet et rundt kompass, er den sterkeste indikaksjonen på dette. Da Dreyerdal ankom i 1868 begynte han å spise det alle andre på stedet åt—firkantegg. Proteinet eller prionet i eggene medførte en genetisk endring som førte til kubiske former og  circumfobi hos professoren, og etter Dreyerdals fem år lange opphold var circumfobien fullstendig utviklet, men latent. Dreyerdal la det runde kompasset helt vekk, da han tok opp et fredelig og stille dagligliv blant befolkningen. Dagen da han skulle pakke sekken sin og reise hjem fikk han sjokket; han så kompasset med helt nye øyne: det var rundt, og det fylte Dreyerdal med en avskyfølelse han aldri hadde opplevd. I sin forferdelse løp han til kongen, og viste fram den runde gjenstanden, som gav ham slikt ubehag. Både kongen og Dreyerdals circumfobi gikk fra å være latent til manifest, og kongen gikk med på å la Dreyerdal legge igjen kompasset på museet. Loven mot runde gjenstander, ble antakelig skrevet nesten umiddelbart. Det environmentistiske synet får en rekke oppsiktsvekkende konsekvenser. (1) Hadde Donald og guttene vært på Gufseplassen i lengre tid, ville også deres organisme endret seg og fått kubiske former, og (2) de ville også utviklet circumfobi, og Donald kunne aldri mer pusse penger i Onkel Skrues pengebinge. Videre, betyr det at anticircumlexismen på Gufseplassen ikke var noe de lærte av Professor Dreyerdal; den var tvert i mot latent, og ble manifest av den runde gjenstanden. Spørsmålet er om Professor Dreyerdals kompass virkelig var aller første gang gufseplassianerne ble utsatt for en rund gjenstand. En meteoritt fra verdensrommet ville også kunne ha trigget den latente circumfobien hos befolkningen. Hvis loven mot runde gjenstander ble forårsaket av et tidlig møte med en rund gjenstand, snakker vi om premagister-anticircumlexisme; men hvis det var Dreyerdals kompass som var lovens katalysator, snakker vi om mediomagister-anticircumlexisme. Begge konklusjonene representerer imidlertid et helt annet ståsted enn magisterismen. Den hevder—som vi husker—at anticircumlexismen oppsto som en interaksjon mellom Dreyerdal og gufseplassianerne, hvor mekanismene vikarierende erfaring og kognitiv mediering spilte hovedrollene.

Spørsmålet til slutt er om det finnes noe felles grunn mellom magisterisme og environmentisme i flatispatiologien. Vi skal se at mediomagister-anticircumlexismen er et standpunkt som muliggjør en syntese mellom de to grunnsynene, og at en helhetlig teori for anticircumlexisme kan være innen rekkevidde. Det krever imidlertid at flatispatiologene tar i bruk imaginato-empirisk metode, og det flatispatiologiske kvadrat. Mer om det senere.