1.0. Innledning.
I slutten av
januar 2012 oppsto en debatt i Roa Ny-Donaldistiske Samskipnad G.U.F.F.E.N.
Debatten dreide seg om ulike forklaringsmodeller til Gufseplassianernes frykt
for runde gjenstander, heretter omtalt som circumfobi.
Det utkrystalliserte seg ganske tidlig to hovedstandpunkter i spørsmålet: (1) magisterisme: direkte påvirkning fra
Professor Tron Dreyerdal hadde størst betydning for Gufseplassianernes
circumfobi, eller (2) environmentisme:
påvirkning fra omgivelsene hadde mest å si for circumfobien. Denne teksten har
to hovedmål. Det første er å redegjøre for de to hovedstandpunktene, og det andre
er å lansere strategier for å skape en helhetlig teori. Den mediomagisteriske syntesen er det alternativet
som gir størst håp, for en forening av de to teoriene.
2.0.
Definisjoner.
Imaginoempiri: sektoren hvor
virkeligheten og tegneseriene til Carl Barks overlapper.
Gufseplassen: imaginoempirisk geografisk
lokasjon i Tåkedalen i Andesfjellene i Peru. Eksakte lengde og breddegrader er
ikke kjent, men Gufseplassen befinner seg mest sannsynlig innenfor et perimeter
av noen hundre kilometer med sentrum i 70 grader vest, og 8 grader sør.
Gufseplassen befinner seg dypt nederst i en trang dal, mest sannsynlig i et
vulkankrater. Eneste kilder til kunnskap om stedet og befolkningen som bor der,
er en historie av Carl Barks og en av Don
Keno Rosa, og refleksjonene over dette kildematerialet av en sertifisert
overkikador.
Gufseplassianere: Lokalbefolkningen på
Gufseplassen. Befolkningen er lett gjenkjennelig på sine typiske firkantede og
kubiske former.
Gufseplassologi
(flatispatiologi).
Circumfobi: Gufseplassianernes langt fremskridte avsky for runde
gjenstander. Circumfobi er ikke en frykt i klassisk betinget psykologisk
forstand, da runde gjenstander ikke vekker angst og depressive reaksjoner hos
gufseplassianerne, men snarere forferdelse og skuffelse.
3.0.
Problemstilling.
I denne teksten skal hovedstandpunktene
i diskusjonene mellom overkikadorene S.M.I.S.K og S.N.Ø.F.T. fra Roa
Ny-Donaldistiske Samskipnad, analyseres med problemstillingen:
På hvilke måter belyser det environmentistiske standpunktet og det magisteristiske standpunktet spørsmålet
om gufseplassiansk anticircumlexologi,
og hvilke fellesstrekk kan forene de to hovedstandpunktene til en syntetisk
teori.
Målsettingen om å forene de to
standpunktene til en syntetisk teori, er motivert i (1) et ønske om å oppnå
størst mulig innsikt i det gufseplassianske anticircumlexistiske spørsmålet; (2)
et ønske om å skape en større teori som kan brukes til å analysere andre
tilfeller av kulturer som har lover mot runde gjenstander, og (3) for å oppnå
størst mulig harmoni og brorskap under G.U.F.F.E.Ns hovedforhandlinger.
Drøfting
Det magisteristiske synet
Det magisteristiske synet ble første gang lansert av S.N.Ø.F.T. i et
blogginnlegg, publisert på G.U.F.F.E.N i januar 2012. S.N.Ø.F.T. framsatte
tanken om at gufseplassianerne lærte circumfobien
sin av professor Tron Dreyerdal fra Voss da han besøkte Gufseplassen. Dette
ståstedet var radikalt, fordi det brøt med den gjengse oppfatningen hos leserne
om gufseplassianernes grunnleggende kubiske og statiske livssyn som noe
absolutt gitt. Hvis gufseplassianerne fullstendig kunne akkomodere professorens
vossamål, hvilke andre av professorens personlighetstrekk hadde de akkomodert?
Tilbake sto circumfobien. Lev S.
Vygotsky gjorde et stort bidrag til læringsteori, da han lanserte teorien om
kognitiv mediering. Vygotsky mente at gjennom interaksjon med kulturen tok
mennesket inn tankeverktøy, som totalt reorganiserte tenkningen, og ble til
redskaper for tankeprosesser. Språk er det viktigste slike medieringsverktøy,
men circumfobi kan også være et
kognitivt redskap. Til grunn for S.N.Ø.F.Ts radikale innsikt lå hans grundige
forståelse av Vygotskys teori om kognitiv mediering. Albert Banduras begrep vikarierende erfaring kunne forklare
hvordan circumfobien kunne overføres fra Dreyerdal til gufseplassianerne. Ved å
observere Dreyerdals redsel for runde gjenstander, kunne gufseplassianerne selv
bli redde for runde gjenstander. Når gufseplassianerne først hadde lært
circumfobien gjennom vikarierende
erfaring, oppsto sekundære effekter. Circumfobien ble en del av
gufseplassianernes kognitive mediering—innlemmet som en grunnleggende måte å
tenke om verden på. Circumfobien førte til en reorganisering av hele tankemåten
for lokalbefolkningen. Det hadde to hovedeffekter: (1) Gufseplassianerenes
kubiske livsttil ble ekstrem og statisk og (2) den muliggjorde den kollektive
avskyreaksjonen da Ole, Dole og Doffen blåste runde tyggegummibobler. Denne
hypotesen har dessuten sterk forklaringskraft. (1) Det er helt åpenbart hvorfor
Dreyerdal la igjen sitt runde kompass på museet i byen, selv om han åpenbart
trengte det for å komme tilbake til Voss, og (2) fjellvandrerens observasjon av
Dreyerdal som ”gal,” gir mening. Ingen blir gal av å gå i litt tåke, men en
person som er redd for runde former, løper en større risiko for å bli sett på
som vel pussig av mennesker uten circumfobiske tendenser. Det magisteriske synet
får dessuten den konsekvensen at forbudet mot runde gjenstander ikke fantes på
Gufseplassen før Dreyerdal dit. Hvorfor ikke? Fordi det var professoren som inspirerte
det gjennom mekanismen vikarierende
erfaring. Uavhengig av om forbudet ble innført mens Dreyerdal var på
Gufseplassen, eller etter at han hadde dratt, kalles denne konklusjonen postmagister-anticircumlexisme,
fordi den er et resultat av et kognitiv-psykologisk perspektiv på hva som bare
kan betegnes som møtet mellom Dreyerdals personlighet og befolkningens. Selvom S.N.Ø.F.Ts
magisteriske syn var svært vellykket,
skulle det likevel bli urfordret av S.M.I.S.Ks environmentistiske syn.
Det environmentistiske synet
Det environmentistiske synet ble lansert av S.M.I.S.K like etter det magisteristiske synet først oppsto. Selv
om det magisteristiske synet hadde stor forklarings- og ordningskraft, pekte
S.M.I.S.K på noen grunnleggende punkter i flatispatiologi, som det
magisteristiske synet ikke kunne forklare. Kritikken kan i hovedsak oppsummeres
i to punkter: (1) Hvis circumfobien hadde blitt innført til gufseplassen av
professor Dreyerdal, hvordan kan vi da forklare firkanthønsenes avskyreaksjon,
på den runde tyggegummiboblen en av guttene blåste? og (2) hvis Professor
Dreyerdal virkelig var circumfob, hvordan kunne han klare å bruke og benytte
seg av et rundt kompass hele veien til Gufseplassen? Jeg skal belyse det første punktet først.
Selv om det ikke fantes en eneste
rund gjenstand (med Dreyerdals kompass som det ordspråkelige unntaket) verken
på gufseplassen eller i omgivelsene, så gjenkjente firkanthønsene umiddelbart
en rund form—guttenes tyggegummiboble—og reagerte med avsky og aggresjon. Vi
vet ikke sikkert om Dreyerdal besøkte eggedalen, men hvis han gjorde det, kan
vi slutte at han aldri viftet med det runde kompasset sitt i det åpne, ellers
ville han, og ikke Donald og guttene,
være oppdageren av firkanthønsene. Det gjenstår derfor bare en mulig forklaring
på hønsenes circumfobi – den var imprintet. Begrepet imprinting ble
lansert på 1930 tallet av Konrad Lorentz, en av grunnleggerne av etologi,
vitenskapen om dyrs atferd. Lorentz oppdaget at for eksempel andunger har et
vindu like etter klekking, hvor de vil knytte seg til enhver gjenstand som
enten beveger seg som, og/eller er omtrent på samme størrelse med andemoren. Slik
fikk Lorentz et helt kull andunger til å oppfatte seg som moren, og de fulgte
etter ham over alt. En annen etolog, Niko Tinbergen, oppdaget lignende
imprintet atferd i en rekke andre dyr. Det environmentistiske
synet forutsetter at firkanthøns blir født med circumfobi imprintet—den
finnes i et sett med gener. (Darwinisme kan forklare hvordan circumfobien
utviklet seg til å havne i genene.) Frykten for det runde er derfor en type atferd
som allerede finnes i gufseplassianernes omgivelser, lenge før Dreyerdal
ankommer stedet. Spørsmålet er derfor hvordan den genetiske circumfobien
overføres fra firkanthøns til gufseplassianer. Svaret må være eggene gufseplassianerne
spiser. Da Ole, Dole og Doffen jobbet som byssegutter på båten som tok ekspedisjonen
fra Andeby til Peru, laget de av gamle firkantegg, en omelett, som resten av
besetningen åt; resultatet var oppsiktsvekkende da legen kunne konstantere kubitosis, firkantede knuter, på tarmene
til dem som hadde spist firkantomeletten. Det finnes derfor et protein, eller
et prion, i firkantegg som påvirker organismen til den som spiser egget, og som
over tid fører til kubiske former og circumfobi i organismer. Som det heter i
en kjent reklame på TV: Du blir hva du
spiser. Epigenetikk kan vise til mange eksempler på at forhold i
omgivelsene, så vel som næringsstoffer, påvirker organismen, både fysiologisk
og psykologisk. Det er derfor ikke noe utypisk i at firkantegg kan gjøre folk
kubiske og circumfobe.
Det environmentistiske synet
trekker i tvil at Dreyerdal hadde langt framskredet circumfobi før han kom til
Gufseplassen; at han aktivt benyttet et rundt kompass, er den sterkeste
indikaksjonen på dette. Da Dreyerdal ankom i 1868 begynte han å spise det alle
andre på stedet åt—firkantegg. Proteinet eller prionet i eggene medførte en
genetisk endring som førte til kubiske former og circumfobi hos professoren, og etter
Dreyerdals fem år lange opphold var circumfobien fullstendig utviklet, men
latent. Dreyerdal la det runde kompasset helt vekk, da han tok opp et fredelig
og stille dagligliv blant befolkningen. Dagen da han skulle pakke sekken sin og
reise hjem fikk han sjokket; han så kompasset med helt nye øyne: det var rundt,
og det fylte Dreyerdal med en avskyfølelse han aldri hadde opplevd. I sin forferdelse
løp han til kongen, og viste fram den runde gjenstanden, som gav ham slikt
ubehag. Både kongen og Dreyerdals circumfobi gikk fra å være latent til
manifest, og kongen gikk med på å la Dreyerdal legge igjen kompasset på museet.
Loven mot runde gjenstander, ble antakelig skrevet nesten umiddelbart. Det environmentistiske synet får en rekke
oppsiktsvekkende konsekvenser. (1) Hadde Donald og guttene vært på Gufseplassen
i lengre tid, ville også deres organisme endret seg og fått kubiske former, og (2)
de ville også utviklet circumfobi, og
Donald kunne aldri mer pusse penger i Onkel Skrues pengebinge. Videre, betyr
det at anticircumlexismen på Gufseplassen ikke var noe de lærte av Professor
Dreyerdal; den var tvert i mot latent, og ble manifest av den runde
gjenstanden. Spørsmålet er om Professor Dreyerdals kompass virkelig var aller
første gang gufseplassianerne ble utsatt for en rund gjenstand. En meteoritt
fra verdensrommet ville også kunne ha trigget den latente circumfobien hos
befolkningen. Hvis loven mot runde gjenstander ble forårsaket av et tidlig møte
med en rund gjenstand, snakker vi om premagister-anticircumlexisme;
men hvis det var Dreyerdals kompass som var lovens katalysator, snakker vi om mediomagister-anticircumlexisme. Begge
konklusjonene representerer imidlertid et helt annet ståsted enn magisterismen. Den hevder—som vi
husker—at anticircumlexismen oppsto som en interaksjon mellom Dreyerdal og
gufseplassianerne, hvor mekanismene vikarierende
erfaring og kognitiv mediering spilte
hovedrollene.
Spørsmålet til slutt er om det
finnes noe felles grunn mellom magisterisme og environmentisme i
flatispatiologien. Vi skal se at mediomagister-anticircumlexismen er et
standpunkt som muliggjør en syntese mellom de to grunnsynene, og at en helhetlig
teori for anticircumlexisme kan være innen rekkevidde. Det krever imidlertid at
flatispatiologene tar i bruk imaginato-empirisk
metode, og det flatispatiologiske
kvadrat. Mer om det senere.
